Rett etter at jeg kom hjem fra ikt-forelesningen i kveld, som blant annet handlet om åndsverkloven, fant jeg en sak på Nettavisen som er veldig relevant i forhold til dette temaet. Saken går ut på at et pornografisk nettsted har hentet bilder av jenter fra nettstedet Facebook og lagt dem ut på sidene sine. Mange av bildene er helt uskyldige, men mange er også av en mer utfordrende art. Ifølge åndsverkloven må egentlig dette nettstedet ha tillatelse fra både personene på bildene og de som har tatt bildene før bildene kan legges ut. Det er heller ikke lovlig å kopiere bilder fra et nettsted til et annet bare fordi de allerede ligger på nettet, slik noen av brukerne på denne pornografiske siden tror: «Du trenger ikke deres tillatelse, når man legger ut noe på Facebook så godtar du at bildene kan brukes til annet bruk også».  Tydeligvis er ikke disse personene klar over hvilke regler som gjelder for bruk av bilder på internett. Selv gir nettstedet denne forklaringen: «(Nettstedet) er ikke ansvalig for hva våre brukere legger ut på vårt nettsted, men om vi blir kontaktet av personer som ønsker bilder fjernet, gjør vi det. (Nettstedet) mener videre at man bør tenke seg om to ganger før man legger ut private bilder på nettsteder som blant annet Facebook. Bildene er jo da ikke lenger privat men tilgjengelig for hele verden.”  Selv om dette er en dårlig “forklaring” på lovbruddet deres, må jeg si at de har et godt poeng. I dag legger nok mange ut bilder av seg selv uten å tenke over konsekvensene. Det virker kanskje uskyldig å legge ut private bilder av seg selv på sin facebook-profil (eller andre lignende nettsteder), men ofte kan også andre få tak i disse bildene. Og når bildene først har kommet i andres hender, er det vanskelig å få stoppet dem. Det er bra at saker som dette blir belyst, og at man setter fokus på en skremmende utvikling som jeg tror mange ikke aner konsekvensene av.

Arbeidskrav 3 bestod av å skrive 5 egne blogginnlegg og legge inn 10 kommentarer til andres blogginnlegg. Her er mine 10 kommentarer:

http://kariannebk.wordpress.com/2008/04/02/2arbeidskrav-er-fullf%c3%b8rt/#comments

http://trudeotterholm.wordpress.com/2008/04/05/ikt-for-l%c3%a6rere-arbeidskrav-2-er-over/#comments

http://trudeotterholm.wordpress.com/2008/03/26/arbeidskrav-2-digitale-l%c3%a6ringsressurser/#comments

http://trudeotterholm.wordpress.com/2008/04/05/ikt-for-l%c3%a6rere-arbeidskrav-2-er-over/#comment-11

http://olemunum.wordpress.com/2008/04/08/arbeidskrav-1/#comments

http://olemunum.wordpress.com/2008/04/07/status-arbeidskrav/#comment-14

http://olemunum.wordpress.com/2008/04/13/paskefeiring-foran-datamaskinen/#comment-16

http://miawatvedt.wordpress.com/2008/04/10/arbeidskrav-2/#comment-1724

http://miawatvedt.wordpress.com/2008/02/11/god-bruk-for-wikibooks/#comments

http://thomagud.wordpress.com/2008/03/31/arbeidskrav-2-multimodale-l%c3%a6ringsressurser/#comments

http://mariannesundby.wordpress.com/2008/02/05/marianne-den-negative/#comment-25

I hjemkommunen min Skiptvet har det nå blitt opprettet et asylmottak for barn under 15 år. For noen dager siden kom de første 9 barna som er 11 til 14 år gamle. Folk i kommunen har en god stund visst om at asylmottaket skulle komme, og meningene har vært delte. Mange har vært skeptiske; asylmottaket ligger i et boligområde, barna skal integreres på skolen selv om man ikke har hatt ressursene til dette klart (tolker o.l). Men skepsisen har også vist seg på andre måter. På nettstedet “nettby” ble det i januar opprettet en gruppe som heter “Asylmottak i Skjetve?? Ikke faen” hvor 61 personer fra 12 til 42 år har meldt seg inn. For noen dager siden ble ordføreren i bygda informert om siden. Her ligger det svært rasistisk sjikane og trusler, så alvorlige at både politiet og politiets sikkerhetsorgan er koblet inn i saken. En av de unge medlemmene som i et av sine innlegg hinter frempå at han er en “svært treffsikker skyter” har nå gått ut i media og beklaget sine rasistiske utsagn og trusler; “Dette var bare noe jeg skrev for å være kul. Det var ikke gjennomtenkt og ikke noe annet enn en dårlig spøk.” For det første syns jeg det er forkastelig at ungdom har slike holdninger til andre mennesker i 2008. For det andre syns jeg det er merkelig at disse ungdommene kommer med straffbare uttalelser på nettet, og i ettertid kaller dette “en dårlig spøk”. Er det slik at de tror at alt er lov på nettet? Eller tror de ikke at innlegg, bilder og andre ting som de legger ut kan bli sporet opp av andre? Det er skummelt å se hvordan en gruppe med navnet “asylmottak i Skjetve?? Ikke faen” kan få 61 medlemmer på relativt kort tid (januar til mars). Her har de brukt nettet som en kommunikasjonskanal til å møte folk med samme holdninger, og her har de diskutert tema som de kanskje ikke tør å snakke “åpent” om.  Det er nok en del ungdommer i Skiptvet som nå har lært seg hvordan deres handlinger alltid får konsekvenser, også de handlinger som skjer på nettet. 

Jeg leser en artikkel i lokalavisa mi “Smaalenene” om nettsensur. Artikkelen er basert på en undersøkelse som nylig er gjort av medietilsynet, og den viser at èn av tre foreldre sensurerer nettilgangen for barna sine ved hjelp av forskjellige dataverktøy som filtre, blokkeringer etc. At foreldre prøver å skjerme barna sine ved å gjøre chattesider, pornografisider og andre lignende sider på nettet utilgjengelig, er ikke et nytt fenomen. Det er heller ikke så rart vil jeg si. For det første blir foreldre stadig bedre kjent med alle farene som truer på internett. Et eksempel er medias fokusering på pedofile som chatter med barn. Det er ikke få ganger det vises nyhetsoppslag eller dokumentarer om dette temaet, og det er ikke rart at foreldre blir bekymret. For det andre er internett et medium som “tilhører” nettopp barna. I dag vokser de fleste barn opp med internett tilgjengelig både i hjemmet og på skolen, og mange er også mer drevne internettbrukere enn foreldrene sine. Det er ikke rart at foreldre kan føle seg maktesløse når barna har mye mer kunnskap om internett enn de selv har. For eksempel kan det hende at foreldrene aldri har vært inne på en chattekanal, og dermed ikke veit hvordan dette fungerer. Da er det heller ikke lett å vite hva man skal advare mot. Å sensurere visse sider kan for dem være den eneste tenkelige løsningen. Likevel forundrer det meg at foreldre gjør barna sine denne bjørnetjenesten med å sensurere. For det første kan sensurering føre til at disse forbudte sidene bare blir enda mer interessante for nysgjerrige barn. For det andre kan det for barna virke mer provoserende enn fornuftig at foreldre bruker sensur på denne måten. Poenget er jo ikke at barn skal lete etter måter å lure foreldrene sine på. Poenget er at de skal lære en sunn nettbruk som også kan hjelpe dem i senere situasjoner hvor foreldrene ikke lenger har ansvaret.

Her ligger artikkelen: http://www.smaalenene.no/under_20/article3411230.ece

Da var screencasten ferdig! Vi sitter nå med det ferdige produktet vårt og er egentlig storfornøyde. Vi brukte en hel dag på å jobbe med oppgaven, jobbet til langt utpå kvelden. Men likevel er jeg positivt overrasket over at det gikk så fort som det gjorde. Ofte synes jeg at oppgaver som dette skjærer seg mot slutten, for eksempel da man har lagd et ferdig produkt og lyden plutselig har forskjøvet seg et halvt sekund slik at ingenting passer lenger. Men denne gangen gikk det ganske bra. Vi har lagd en screencast til websiden “energiveven”, en side for barn og unge om energi. Vi fant fort ut at det ble for mye for oss å forklare og peke med musen på en gang. Det ble ikke noen bra flyt i setningene, og pekeren vandret for mye rundt på siden. Derfor fant vi ut at vi skulle spille inn lyden først, og deretter peke rundt på siden med lyden i bakgrunn. Ole Morten fikk oppdraget med å spille inn lyden, og etter råd fra Kjetil satt han seg godt til rette under dyna for å lukke ut all annen lyd. Han stakk inn en lampe slik at han i det hele tatt kunne se noe der inne. Vi hadde allerede lagd et manus slik at han visste nøyaktig hva han skulle si. Men med flombelysning under dyna ble det etterhvert ganske varmt, og det var lett å miste tråden. Og de gangene han kom seg igjennom hele manuset, ble lyden enten for lav eller for fjern. Jeg var nok et lite øyeblikk på nippet til å gi opp, men det er bra Ole Morten er så tålmodig. ”Da tar vi det bare en gang til da”, sa han, og egentlig var det jo så enkelt. Til slutt fikk vi et bra lydopptak, og da lyden var i boks var det min tur til å stå for bildet. Jeg pekte rundt på siden med lyden i bakgrunn, slik at lyd og bilde skulle samsvare best mulig. Dette gikk jo lekende lett, etter bare to forsøk var hele oppgaven i boks! Vi brukte programmet ”camtasia” da vi lagde screencasten, og dette programmet er virkelig bra saker. Da sluttproduktet var ferdig hørte vi at lyden hadde blitt litt lav selv om Ole Morten nærmest ropte i mikrofonen da vi spilte inn lyden. Etter en del erfaringer med “moviemaker” veit jeg at sånt “smårusk” som lav lyd kan være vanskelig å få ordnet på etter man har lagd ferdig et sluttprodukt. Men ved et enkelt tastetrykk fikk vi i “camtasia” økt volumet, og dermed var den saken ute av verden!

Etter mye jobbing har jeg endelig fått lagt ut hele min artikkel på wikibooks! Nå ligger den på nettet og kan leses av alle, noe som i grunn er litt rart. Å skrive artikkelen gikk veldig bra. Temaet mitt er “ikt i den grunnleggende lese, skrive- og matematikkopplæringen”, og det er enkelt å finne bra stoff og å skrive mye om temaet. Egentlig gikk selve skriveprosessen der jeg brukte word overraskende fort. Fra allmennlærerstudiet er jeg jo vant til å skrive slike oppgaver, for å så sende de inn på mail. Forskjellen nå er jo at den ikke skal sendes til en lærer, men legges ut på nettet. Den tanken hadde jeg i bakhodet mens jeg skrev, det ble på en måte viktigere å formulere seg bedre og gjøre artikkelen mer leservennlig. Når oppgaven sendes på mail til en enkelt lærer er det nok lett å tenke at om man gjør noen småfeil er det uansett bare denne ene læreren som ser det. Som jeg sa gikk selve skriveprosessen smertefritt. Å legge inn artikkelen på wikibooks-siden min gikk også veldig greit. Jeg hadde sett over hele artikkelen og rettet opp i alle feil mens jeg hadde den i word, slik at jeg ikke trengte å gjøre så mange endringer etter den ble lagt ut på wikibooks. Men da endelig lå der så jeg plutselig små “feil” som gjorde artikkelen min litt lite leservennlig. For eksempel hadde jeg for lange avsnitt, som forsåvidt så helt greie ut i word-dokumentet mitt, men som nå virket altfor lange og “kjedelige” å lese gjennom. Når jeg selv bruker wikimedia er det ofte jeg tenker på akkurat dette; er avsnittene for lange og tettpakket med tekst, blir de veldig tunge å lese! Dessuten hadde jeg for mange unødvendige overskrifter og underoverskrifter. Disse hadde jo virket så fine i word-dokumentet, men det er rart hvordan de nå egentlig bare gjorde artikkelen min ganske uoversiktelig. Etter disse oppdagelsene ble plutselig endringshistorikken min på historikksiden ganske lang…! Og etter at perfeksjonisten i meg så klart måtte gå igjennom teksten èn siste gang selv etter at jeg hadde lagt den inn på wikibooks, fant jeg noen små stavefeil som jeg bare måtte ordne opp i. Målet mitt om å ikke endre på artikkelen etter den ble lagt inn på wikibooks funket altså ikke, men resultatet er jeg ihvertfall fornøyd med!